om annethe

Annethe Østensen For meg er det å male en slags betraktning av det jeg ser og hører overført til lerret.

Jeg kan høre en sang, en setning, et utdrag fra en samtale – og det fester seg hos meg som noe essensielt jeg gjerne vil formidle videre. Veldig ofte helt hverdagslige ting – satt i mellommenneskelige relasjoner. Ofte med en kvinnelig positur eller utdrag av denne i kombinasjon med tekst og uttrykk.

Jeg liker å male former, la farger renne. Vaske bort – for så å male over igjen. Mange tynne lag på hverandre. Jeg bruker også mye kull, som blandet med vann lever sitt eget liv. Noe av det som fascinerer meg ved prosessen, er å ikke ha full kontroll. Da er det opp til meg å bruke de reaksjoner som skjer for å få frem akkurat det uttrykk jeg er ute etter.

Bildene blir til veldig spontant, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal når jeg begynner på et blankt lerret. Jeg har bare en formening om hvilken palett jeg skal bruke – jeg er veldig glad i rå umbra, sort, hvitt og ultra marin. For et varmere uttrykk går jeg også over i rødt og oransje. Jeg blir veldig påvirket av årstidene, og når det går mot sommer og lysere tider blir bildene mine automatisk lettere – og det mørke kommer i bakgrunnen.

Bildene rommer en form for dialog med betrakteren – via uttrykk, materialvalg og positurer.

Er det et harmonisk bilde? Et «sint» bilde eller et «frekt» bilde?

Jeg foretrekker også å male på en slags 3D bunn – fylt med materialer som sparkel, sand, stoff, papir og annet. Mange av bildene får et collage-aktig uttrykk, der jeg lar elementer av underlaget skinne gjennom.

Jeg ønsker ikke å male «pene» bilder, men bilder med et røft uttrykk som passer like godt i en garasje som på en stuevegg. Dette har sin bakgrunn i at jeg er veldig fascinert av graffiti, street art og «oppslagstavle-vegger» man finner på undergrunnsstasjoner. For meg representerer de en dynamikk, en levende hverdag og spontanitet som jeg finner viktig i en ellers stressende tid der alle streber mot det perfekte.

Nesten alle bildene mine inneholder bruddstykker av ord, setninger eller uttrykk. Små «ord for dagen» som kommer til meg, som jeg hører akkurat mens jeg jobber med akkurat dette bildet – og som jeg bare må ha med i komposisjonen.

For meg er et bilde nesten uferdig før jeg har signert det med et lite gjemt ord… La det være min signatur…